Misfornøyd Raymond!

Tok meg tiden i dag til å tøyse litt i Photoshop. Skulle egentlig se om jeg fikk tegnet en gave til noen, men så endte jeg opp med å tegne Raymond, en av mine egne karakterer.

Raymond er skikkelig misfornøyd!

 Av en eller annen grunn er jeg sjelden fornøyd med det jeg presterer å produsere digitalt. Det er ett eller annet som ikke fungerer i tegningene mine, men jeg vet ikke hva. Er det latskapsskyggeleggingen som gjør det? Er det stilen min? De harde linjene? Jeg har så fordømt mye å lære.

Raymond her har en litt ukonkret historie bak seg. Men det jeg så langt har tenkt - og sannsynligvis må tenke mer over - er som følger:

Raymond kommer fra en snobbete og veikgenet renrasefamilie. I niårsalderen rømte han hjemmefra, ved hjelp av en falsk hushjelp og barnepike. Han kom seg til en skipslandsby, og ble overlevert av hushjelpen til en våpenekspert og selger ved navn Cargo (Jeg er sikker på at jeg har skaffet ham et nytt navn, men jeg aner ikke hva det var!).

Men Raymonds familie sendte folk for å finne og tilbakebringe den rømte gutten. Og de var like i hælene på ham. For å gjøre ham mindre gjenkjennelig, klippet Cargo det da lange håret hans i en fei. Men i stresset som fulgte, glapp saksa, og Raymond fikk et stygt kutt over leppene. Skamklipt og lettere skadd var det eneste som manglet andre klær. Raymond fikk på seg et par skitne filler, og ble noe tilgriset i fjeset også.

Hva som skjer herimellom, et stort eller lite oppgjør; jeg vet ikke. Kanskje ble det en kamp. Eller kanskje Raymond slapp unna med forkledningen sin. Dette har jeg ikke tenkt helt gjennom.

Men så, Cargo finner farsfølelsen for gutten, og tar ham som sin egen. Han lærer Raymond alt om våpen av ymse slag, og gutten får en kjempeinterresse for skytevåpen spesielt. Raymond introduseres for en piratfamilie som besøker skipslandsbyen ved jevne mellomrom. Her treffer han en omtrentlig jevnaldret, litt yngre enn seg selv - (Obs: Han her trenger også et annet navn) Keick Norrat. Han er lettere kleptomanisk og ekspert på lommetyveri. Disse to blir gode venner.

Raymonds gener er ikke eksemplariske på annet enn at han er renraset (woo, rasisme). Men etter generasjon på generasjon med gledesløse, strenge og sure slektsførere, har Raymond ett spesielt trekk; Han kan ikke smile. Han har aldri gjort det, og vil få store vanskeligheter med å få det til. Dette gjør at han alltid ser sur eller trist ut, og om ikke det, i hvert fall ikke glad. Men der igjen, gjør ikke det så veldig mye - så lenge hans beste venn og hans næreste kjenner ham, vet de hvordan han har det.

Jeg vet ikke hva jeg synes om fargeleggingen . Derfor laster jeg like gjerne opp linearten til tegninga også! Den kan forøvrig folk lagre og fargelegge, hvis noen vil. Se, så misfornøyd!

Vanligvis tegner jeg ikke øyne store som dette. Men på en måte synes jeg det passet litt... samtidig, jeg er nok litt påvirket av tegningene til kusina min.

Jeg satt nemlig og kikket på deviantART-galleriet til kusina mi - litt fram og tilbake i tiden. Er det noe jeg finner inspirerende, så er det å se forbedringer ta form, stilmessig, over tid. Og skal si at hun har blitt bedre!

Jeg elsker stilen og fargebruken hennes slik den er nå! Hun liker anime og manga, så stilen hennes er vel preget av det (Pluss at manga er noe hun pleide å tegne mye av før - vet ikke om jeg synes stilen hennes nå er like manga-ish nå lenger)