Grusart: Bannskap i tegneserier?

Hva nordlendinger og bannskap angår, liker jeg ikke å sammenliknes med den stereotypiske nordlendingen som banner og sverger annenhver setning. Likevel, tross angst for å settes i bås, må jeg innrømme at jeg liker å banne. Av og til synes jeg rett og slett det passer for å forsterke uttrykket. (I små porsjoner) Hjemme vekkes reaksjoner, banning er fy-fy. Jaja...

Men hva med banning i tegneserier? Humorserier har for vane å sensurere seg selv, EON med sitt Helve[te], og samtlige med FA[biiiip!]. Litt mer "shabby" tegneserier ser ikke ut til å bry seg mangt, men der ligger bannskapen ofte gjemt inni ei blokk med tekst.

Har Norge egentlig noen regler for bannskap? Tegneserier er jo for store og små, men det er ikke akkurat det jeg som fortegner* tenker på når jeg forteller min historie. Det ligger i karakterens natur å ty til bannskap. Men er dette noe jeg burde tenke på hvis jeg planlegger å lage noe for fremtidig publikasjon?

Nylig har jeg laget et lite tegneseriemanus til en ni sider lang historie. Det dytter jeg på samtlige for å få tilbakemelding, men det er vrient å vite hvem jeg skal vise det til. Burde jeg sende det inn til noen i tillegg, kanskje?

Manuset omhandler bare en triviell historie om hvordan tre stykker ble venner. Jeg synes den er grei, men handlingen kommer til i skolesammenheng, og det skjer ikke egentlig så mye historien igjennom. I forgårs fikk jeg vist den til fire stykker, og meningene var delte; generelt var inntrykket at det er en koselig historie, men det ble kommentert at enkelte omstendigheter ikke var helt på greip, og selve historien ble kommentert som "generisk". Jeg må altså spørre meg selv: Må jeg gjøre om på historien for å skape mer spenning, eller er karakterene interessante nok til å bære den alene?

Jeg tror jeg ender med å endre et par småting, men beholde utfallet av historien. Her til høyre er bare kladdplassering til snakkebobler, så den gir ikke så mye egentlig....

Der finnes ikke ord for hvor takknemlig jeg er for denne typen tilbakemelding. Jeg tror at jeg for øvelsens skyld skal gå inn for å lage et kladdemanus til historiens nåværende form, men etter det gå inn for å omskrive og justere et par omstendigheter. For eksempel at karakteren som ikke kan ordentlig norsk, ikke opptas til videregående utdanning, men heller settes til Norskopplæring i første omgang.

Det hadde nok hjulpet å vite hva som skjer med innvandrere og asylsøkere som regnes for gamle for grunnskoleopplæring, men jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal lete. Det er lettere å google trivia om kokosnøtter, for å si det slik.

Denne uken tenker jeg å få laget et skikkelig kladdemanus. Merker med meg selv at jeg har vært temmelig giddalaus i det aller siste, og ikke hatt sinnsro til å fokusere. Håper de tinga kommer på plass...

Jeg er så sjukt lei av å tegne t-skjorter, så jeg tenkte å prøve ut litt andre klær på Drakir. Jeg liker tanken på at han er et grettent metal-hode av noe slag, med nagler og litt forskjellig.

I tillegg sitter jo spørsmålet om hvilken stil jeg skal gå for. Jeg liker jo å holde meg til semirealistiske proporsjoner, men jeg slutter ikke å spørre meg selv om historiene tjener på noe enklere. Der igjen, jeg klarer ikke fremtvinge forandring ved å bare tenke, jeg må tegne masse og føle hva som virker riktig.

*) Et ord jeg sjekka opp, og er som substantiv ineksistent [det er heller ikke et ord], men med sin betydning og min intensjon av å bare blande to ord, syntes jeg det ble festlig.

Kladd av hvordan jeg ser for meg ei rute i historien. Ruta skal være bredere på høyresiden, men jeg
fokuserte i hovedsak på Drakirs positur og uttrykk, som jeg i manuset så veldig klart for meg.