"Åh, du tegner sånn "Manga"?"

Sola tittet fram i hele to dager her i Volda! Da gikk tiden til å tegne kroki av slappe medstudenter i sola og akvarellmaling ved brygga. ...Selv om vi har et stort prosjekt vi henger så sjukt etter med, herregud, vi er fortapt... Akk o ve, vi Norges beboere.

Og her er noen bakgrunner jeg har laget til prosjektet vårt på skolen! Jeg er ikke 100% fornøyd med den mørkere delen, for dokka vi bruker på settet har hår som er så mørkt at det går i ett med bakgrunnen. Så å lage en bakgrunn som fremmer karakterene samtidig som den skal være mørk er en stor utfordring. Jeg prøver å la meg inspirere av bakgrunner brukt i gamle Cartoon Network-serier som PowerPuff Girls og Dexter's Lab, hvor bakgrunnene ofte er svært enkle former og flater, og også enkle i fargene. Det må jeg jobbe med å karikere ytterligere i den mørke bakgrunnen, men den lyse ble jeg ganske fornøyd med.

Her om dagen ble jeg særs pratsom. Jeg ergret meg slik over hvor mange som har misforstått begrepet "Manga" og ordets misbruk som uttrykk for en spesiell tegnestil. Ideelt ville jeg hatt alle til å si "Japanske tegneserier" (Ettersom "Manga" bare betyr tegneserie, på japansk), men siden jeg selv er lat, kan jeg ikke klandre noen for å omtale den geografiske genren som "Manga" når jeg uten respekt overhodet uttaler det på barnslige måter som "Mangu" og "Animu". Skam på meg.

Poenget; etter min mening kan "Manga" benyttes som uttrykk for genren "Japanske tegneserier". Å derimot bruke "Manga" for å peke mot en spesiell tegnestil, er absolutt ikke riktig. Grunnlaget for dette er hvor forskjellige japanske tegneserier kan være. Både stilmessig og i innhold.

Hva jeg vil etablere med dette er egentlig en melding til alle tegneserieambisiøse japan-utlendinger der ute: 

Dere kan aldri i verden bli MANGA-tegnere! 

Men dere kan likevel bli knakende gode tegneserietegnere med en stil sterkt påvirket av japanske tegneserier. 

Nåh, det var den siden av problemstillingen. Men for alle utenforstående, har de Manga-interesserte etablert en misforståelse blant de uvitende. Siden de spesielt interesserte feilbruker uttrykket "Manga" som stilbegrep, gjør de utenforstående også det. Jeg fant et bilde som får frem poenget mitt ganske bra;

"Anime and Manga are not styles" av maximovlorenzo på deviantart.com

Og for all del, det er lov å være uenig. Men dette er hva jeg holder med.

Grunnen til at jeg tar det opp er delvis på grunn av en fascinasjon for de stereotypiske stiliseringstrekkene funnet i Japanske tegneserier, og delvis fordi folk både med og uten peiling både spør og hevder at jeg tegner "Manga"! Jeg liker ikke å innrømme en fascinasjon og/eller mindre innflytelse, men heller det enn å misbruke begrepet.

Et annet problem er ti-fjorten-tjueåringene som tegner "manga" fordi det ser "enkelt ut å tegne" uten at de trenger "tenke så mye på form". For det første er det latskap, og for det andre stemmer det ikke. Når jeg tenker på den stereotypiske japanske tegneserien, er det kun to generelle ting jeg skiller fra absolutt realisme: Hodet/Ansiktet, og at alle stort sett er anorektikere. (En særs stereotypisk framstilling fra min side, beklager både på forhånd og etterkant) - Ellers er proporsjoner, generell anatomi og alt annet svært realistisk. Bakgrunner er realistiske, og klesplagg er svært detaljerte. Av en eller annen grunn lar alle seg lure av ansiktet, og tror at stilen er "enkel". Jeg står igjen med stor forvirring. Er det ingen som bruker øya?

Med det hiver tonnevis av småtasser i gang med å tegne "manga-stil", og hermer etter ulike varianter av øyne, neser osv osv - uten at det har streifet dem at disse stiliseringene er basert på realisme, og at disse stilistiske framstillingene følger en logikk. Resultatet er en foss av veldig skumle todimensjonale tegninger. Jeg har lyst til å finne eksempler, men samtidig vil jeg ikke akkurat henge ut enkeltpersoners arbeid. Såååå jeg lagde et eksempel! Jeg er ikke akkurat mester i å etterligne noen stil, så ta min variant med en klype salt. Uansett tror jeg den får frem poenget...

Øynene mine! De brenner!

Puh, nok med det. Jeg vet ikke om denne ytringen bidrar til større forståelse til noe som helst, om meg eller stilgenrer. Kan hende at jeg eier en angst for å antas som blodfan av japanske tegneserier, siden jeg ikke leser eller ser på dem... Men nok om det. Ellers for tiden har jeg drevet litt med utprøving og eksperimentering med stiler. Det er noe jeg må bli flinkere til å gjøre frekvent, for å kunne utvide repertoaret mitt, og mestre vellykket stilisering. Jeg merket at ved å vandre til en ekstrem kant av en stil, fikk jeg en langt større trøkk når jeg så vendte i andre retningen. Eksempel finnes i bildet her til venstre, hvor det er en suppe av diverse forsøk på framstilling av stil, både vellykket og ikke. Jeg hadde tegna den androgyne greia med hatt for å demonstrere ett eller annet, og for å kompensere måtte jeg tegne mannen under. Slik ble siden til en slags ping-pong av stilutprøving.

Den vesle vennetrioen jeg er del av fant ut at vi skulle portrettere hverandre som høns...

Utprøving av mer variable kvinneskikkelser... pluss en fyr.

Illustrasjon i Næravisa

 Journalistikklinja har i det siste plaget oss mer frekvent enn vanlig her på animasjon. Noen vil ha en introgreie eller vignett, andre et stillbilde eller illustrasjon. Det blir som regel til at vi, opptatte som vi er, ikke egentlig vil gjøre noe av dette, og forespørselen etterfølges av en lang pause. Deretter bryter en av oss sammen og sier vi kan gjøre det.

Det som ergrer meg når de kommer ned hit, er at de ikke vet nøyaktig hva de vil ha, og de kan i alle fall ikke forklare det. Ikke har de tenkt på format når det gjelder video, og hvis de vil ha tekst, har det ikke falt dem inn å skrive det ned til oss. Det er litt som å bli overrasket over å måtte ta urinprøve når du skal teste deg for Chlamydia.

Men det er ikke alltid vi er like motiverte på vårt eget arbeid, og denne ene dagen kom det ned ei som ville ha en illustrasjon så fort som mulig. Jeg kastet meg på med ledende spørsmål og drodlet kjapt ned ideer, etterfulgt av kanskje en og en halv times jobb med en snarere eksperimentell illustrasjon. Uten å ha lest artikkelen. Men illustrasjonen passa. Den ble trykt i Næravisa forrige fredag, og det var jo skøy. Du kan lese artikkelen på Nærnett, skulle innholdet være av interesse.

Med de to tegneseriene mine på vent, får jeg tid til å kanskje gjøre en kortere historie eller noe. Jeg vil veldig gjerne bidra til neste Bobla, men må forberede materiale til å sende inn for ytterligere vurdering.

Prøver her å finne frem til en enklere og samtidig mer uttrykksfull stil ettersom jeg
ikke tegner særlig varierte kroppsfasonger...

<< Lørdagen gikk til å spontant gjøre en fritegning av Cargovskis stue fra "Tjenesten". Det slo meg at man ikke egentlig får et særlig godt blikk av stuen selv i tegneserien. Jeg må bli flinkere med etableringsruter der vi får se alt tydeligere først.

Som øvelse driver jeg og øver frem noe photoshop-tegning, samtidig som jeg forsøker å avgjøre klesdrakt for hovedpersonen Teodor. >>

<< ...Mens i går fikk jeg idé til en mulig Ensider med Altaværingen Shin Dreyer i hovedrollen. Jeg satt ganske lenge for å vagt utvikle handlingen, men vet ikke helt ennå om materialet fenger. Ideen er jo å vekke litt følelse, kanskje, men jeg vet ikke riktig. Jeg skal nok jobbe mer med den.

Til sist får dere en sniktitt på cutout-prosjektet vårt på skolen! Yeehaaa!

Nok vrøvl

Bah, må kutte ut å tro at hvert blogginnlegg må være tusen ganger gjennomtenkt og renskrevet. 

Dette er jo en tegneblogg!

Det har ikke vært gjort noe mer med tisidershistorien jeg har planlagt, men jeg har begynt å få i tankene at kanskje en tisider ikke er egnet for denne historien. Eller omvendt. Det er en liten historie med svær betydning for meg, likesom flere av de nå ca fjorten historiene jeg har grovtenkt. 

Kanskje tiden ganske enkelt ikke er inne. Hm.

Jeg har klipt meg kort, og tester metoder
for å tydeliggjøre kjønn for Regine i "Fattern&Meg"
- Jeg tror jeg får det til, men det er lett å la seg blende
 av bare viten om hvilket kjønn en karakter er.
Hva sier publikum?

På en kjipere notis, har jeg måttet legge både The Crappies of Fattern&Meg på vent. Animasjon er et krevende studium, og for tiden er det mangt å gjøre. Samtidig har jeg andre ting å få av veien, så jeg må prøve å være taktisk.

Hva innholdet i postene mine angår, tar jeg det som faller meg inn. Har jeg tanker jeg ønsker å dele, dukker de vel opp. Men jeg gjør det ikke til et krav for min egen del, så fremover håper jeg å stort sett poste tegninger.

Å skape seg utgangspunkt

Alle elsker vi å være impulsive når vi drysser av vårt kreative støv - det er det artigste når du får en idé du kan hive deg over med det samme du får den!

Men det er stort sett aldri tilfelle.

Alltid skjer det noe, alltid er der prosjekter - tegninger, oppdrag... alltid noe på gang. Og alltid - i et stille øyeblikk der jeg ikke føler det skjer noe, takker jeg ja til enda flere prosjekter. Men ideene kommer fra tid til annen. Da skriver jeg dem ned, som regel på mobilen, deretter videreført i idéboka. Men det er ikke mye. Hadde jeg tegna ferdig en stripe av hver idé jeg har skrevet, ville jeg gått tom for striper innen dette halvårets ende.

Av og til, når jeg leser gjennom ideene, kommer jeg på bedre måter å gjennomføre dem på. Da skriver jeg dem ned i margen som stikkord, uten å forvente at jeg skal skjønne hva de betyr neste gangen jeg leser dem. Andre ganger hender det jeg finner en påbegynt stripe som jeg ikke liker. Som for eksempel to striper fra "Fattern & meg". Her var problemstillingen riktignok noe annet enn bare det at første forsøk ikke var optimalt.

Stripene ble kladdet før jeg begynte med blå blyant til skisser. Blå blyant gjør det veldig enkelt å fjerne skissa digitalt, uten å måtte viske ut noe som helst på papiret. Dermed ble problemstillingen: Skal jeg tegne ferdig disse stripene på gamlemåten, eller skal jeg tegne dem helt på nytt? Jeg fant flere ting jeg ikke var fornøyd med, så valget ble enkelt - og resultatet mye mer fornøyelig. Jeg har tatt meg tiden til å se på det som ikke fungerte i de første stripene - bare vær obs på et par skirveleifer da jeg skrev inn replikkene for bedre leselighet.

Det er lett å finne feil på andres verker. Ikke før lenge etterpå, finner en feil på sine egne. Nå er det svært få som har selvtilliten på plass, så de færreste våger å tenke det - Men ofte kan man se en knakende god tegning og tenke at "Kult. Det der kan jeg også få til." Kanskje til og med er det en særs godt utført tegning med et par småfeil, slik at en tenker "Jeg kunne gjort forbedringer på den der." Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kunne gjort forbedringer på tegninger jeg i realiteten neppe ville klart å lage totalt fra bunnen av med det første.

Poenget mitt her ligger i hvor mye bedre du kan gjøre det ved å allerede ha et utgangspunkt. Ikke med andres verker, naturligvis.
Å bli blank som et A4-ark opplever tegnere støtt. Det skal være bra. Det skal bli fantastisk. Dette er det som skal erobre verden. Men hvor begynner man? Enten: Lag en strek. Med en gang du gjør det, danner du et utgangspunkt for tegningen. Eller: Lukk øynene og se for deg hva du vil tegne. Deretter trekker du en strek. Jeg leste forøvrig for litt siden at for å lykkes gjelder det å legge narsissismen og herskerambisjonene hjemme. Ser ut til at jeg må ta en prat med speilet...

For meg har det å tegne en sirkel og ta det derfra blitt ensformig, og dermed kjedelig. Det blir alltid til et hode - ansiktet til en karakter. Eller noe helt gresselig stygt! Det er spesielt da jeg heller må senke blyanten, roe ned, lukke øya og faktisk tenke på hva jeg kunne tenkt meg å tegne.


De to siste helgene har jeg vært bortreist - først på Bjerkely reunion (Folkehøyskoletreff), deretter på spontanreise til Bergen for å hilse på litt slekt. Det er dårlig stelt med ferier, og med påska booket til annen slekt så jeg mitt snitt til å hilse de andre før sommern. Whee! Eneste konsekvens er at det blir mindre tid til utarbeiding av blogginnlegg, tegneseriestriper og større prosjekter. Jeg vurderer å kutte ut fargeleggingen av Fattern & Meg slik at det blir mindre stress å lage og oppdatere ukentlig. Fargelegge kan jeg for så vidt gjøre senere hvis jeg vil. Dessuten, kanskje å lage striper i kun sort-hvitt vil utvide repertoaret mitt litt? Det er ikke så veldig kult å være avhengig av farger for å få en fungerende stripe...

Nåja. I det minste er jeg lykkelig!

Inspirerende samvær

I starten av forrige uke fikk jeg litt tid til å eksperimentere med stil til tisideren. Jeg fant relativt raskt formen på Drakir og Shin - selv om de fremdeles må bearbeides. Men Johan er meg ei nøtt.

En ting jeg tror mange tegnere møter på, er følelsen av å ville tegne, men ikke vite hva. Selv har jeg problemet at jeg vil tegne karakterene mine, men klarer ikke å "forestille" meg dem i tilfeldige situasjoner og vise ekte følelser, uten at jeg trenger et manus. Det viktige når du skal finne fram til både stil og karakterdesign, er jo at du prøver ut og finner frem til hvordan karakteren ser ut når han/hun viser ulike følelser, gjør ting osv. Gjerne før du begynner på det store prosjektet. Dette klarer jeg ikke. "Okay, nå skal jeg bli kjent med denne karakteren. Sånn står han. Okay, det var det. Hva nå?" - det streifer meg ikke det minste å sette karakteren i en eller annen teit og urealistisk situasjon bare for gøy! En teit vane jeg anbefaler alle som har den å bryte. Det skal jeg jobbe med, men det har jeg ikke begynt på ennå. Så, for å sparke meg selv i gang, var jeg nødt til å testskisse førsteutkastet til side 1 av den neste tisideren. Like greit, siden utforming av sider, ruter og positurer er noe som for meg krever mer enn to forsøk. Også replikker.

Dette hjalp meg i hvert fall med å få en idé om hva slags stil jeg kunne tenke meg. Den er hakket mer forenklet enn "Tjenesten", og det liker jeg. Hadde bare Johan vært like enkel å komme frem til. Jeg begynner å tro at jeg blir nødt til å lage ham i 3D for å bli klok på hvordan han skal se ut....

Ææææ det er liksom NOE som ikke stemmer! Når skal jeg bli enig med meg selv?

Andre impulser

Noe annet man kan gjøre hvis man vil tegne, men er lei av de gamle greiene, er å ta i mot forslag fra andre. Jeg satt i sosialt selskap med to gode venner, og spurte hver av dem hva jeg skulle tegne.
"Ei skikkelig bøff dame med sverd!"
"Din variant av cat-dog fra nickelodeon!"
Og slik gikk det til...

Vi vekslet forslag. Jeg fikk Aslaug til å tegne en brennmanet på land med gassmaske.
Så foreslo jeg Johan til Aslaug. "Nei, det tør jeg ikke" - "Okay, prøv Drakir da"
Silje forsøkte jeg på Johan. Begge to har en utrolig sjarmerende strek, og begge skapte fryd for øyet. Jeg endte med å tegne Aslaugs gamle superemoløve-karakter. Han ble så emo at han fortjente en regnsky. Åh, så emo. Så mørkt, så dystert, så dypt. Skjærende. For øyet.

Jeg gikk på do, og kom tilbake. De to hadde plottet det perfekte forslag til meg - en av de mange ting i verden jeg over hodet ikke har sansen for: Kentaur. Ytterligere definert som "En kentaur som skal slukke en brann eller noe".

La meg forklare hvorfor dette er perfekt for meg. Jeg liker ikke kentaurer. Hvorfor? Fordi dyret kort og godt er en torso sydd på halsen til en hest. Jeg skal ikke gå dypere inn på det, men i hvert fall: En kentaur. Som slukker en brann. Åh okei. Kjør på.

Vakreste kentauren du noen sinne har sett. Og han er sykt trist fordi blomsten han skulle vanne hater ham. HAH.

Hester er feite... tydeligvis.

Til sist den kvelden tegnet jeg Teodor, den stakkars mannen. Men skoene hans ble for fine for ham. Samtidig, siden de ble så fine, kunne jeg jo ikke viske dem ut heller. Så han fikk bli stående med sitt sinnsmørke og fine sko.

Krokitegning og sånt

En ting jeg glemmer over tid, er hvor viktig det er å eksperimentere masse med strekfigurer i tonnevis av sjuke positurer for å holde ferdighetene og fantasien oppe. Kjedelig å tegne noen stående rett opp og ned? Tegn noe mer spennende, vel! Jeg tar meg selv i å kvie meg når det blir snakk om å finne på positurer. Det er som jeg har latt meg skjemme bort med kroki/portrett/akttegningen vi driver med to ganger i uken.

Her er nesten alle 45-sekundtegningene fra forrige økt med kroki. Jeg setter utrolig pris på at vi driver med dette, spesielt med tanke på at vi ut dette semesteret ellers kun skal drive med digital cutout-animasjon.
Men det er ikke det som er poenget her: Kombinasjonen av at jeg glemmer å eksperimentere på egen hånd og at vi driver med disse nydelige øktene der vi stirrer uten hensyn på hver synlige krok av et stillsittende individ, har gjort at jeg er blitt rusten med frihåndspositurer. Her om dagen forsøkte jeg å konstruere dramatisk interaksjon mellom to figurer. Det viste seg vanskelig. Jeg føler at jeg trenger referanse. Det er, for all del, ingen skam i å bruke referanser når man tegner. Men når følelsen av å trenge det blir så sterk at du nesten ikke gidder å tegne fordi du ikke orker å lete nettet rundt etter den perfekte referansen - da har du et problem. Eller, siden jeg finner meg i den situasjonen fra tid til annen, har jo jeg et problem.

Så, øh. Jeg har visst problemer.

 Heldigvis er løsningen på dette enkel. Jeg må bare tegne. Masse. Det går nok flere ark enn dette til prøv-og-feil-metoden ut 2014 skal dere se!