"Åh, du tegner sånn "Manga"?"

Sola tittet fram i hele to dager her i Volda! Da gikk tiden til å tegne kroki av slappe medstudenter i sola og akvarellmaling ved brygga. ...Selv om vi har et stort prosjekt vi henger så sjukt etter med, herregud, vi er fortapt... Akk o ve, vi Norges beboere.

Og her er noen bakgrunner jeg har laget til prosjektet vårt på skolen! Jeg er ikke 100% fornøyd med den mørkere delen, for dokka vi bruker på settet har hår som er så mørkt at det går i ett med bakgrunnen. Så å lage en bakgrunn som fremmer karakterene samtidig som den skal være mørk er en stor utfordring. Jeg prøver å la meg inspirere av bakgrunner brukt i gamle Cartoon Network-serier som PowerPuff Girls og Dexter's Lab, hvor bakgrunnene ofte er svært enkle former og flater, og også enkle i fargene. Det må jeg jobbe med å karikere ytterligere i den mørke bakgrunnen, men den lyse ble jeg ganske fornøyd med.

Her om dagen ble jeg særs pratsom. Jeg ergret meg slik over hvor mange som har misforstått begrepet "Manga" og ordets misbruk som uttrykk for en spesiell tegnestil. Ideelt ville jeg hatt alle til å si "Japanske tegneserier" (Ettersom "Manga" bare betyr tegneserie, på japansk), men siden jeg selv er lat, kan jeg ikke klandre noen for å omtale den geografiske genren som "Manga" når jeg uten respekt overhodet uttaler det på barnslige måter som "Mangu" og "Animu". Skam på meg.

Poenget; etter min mening kan "Manga" benyttes som uttrykk for genren "Japanske tegneserier". Å derimot bruke "Manga" for å peke mot en spesiell tegnestil, er absolutt ikke riktig. Grunnlaget for dette er hvor forskjellige japanske tegneserier kan være. Både stilmessig og i innhold.

Hva jeg vil etablere med dette er egentlig en melding til alle tegneserieambisiøse japan-utlendinger der ute: 

Dere kan aldri i verden bli MANGA-tegnere! 

Men dere kan likevel bli knakende gode tegneserietegnere med en stil sterkt påvirket av japanske tegneserier. 

Nåh, det var den siden av problemstillingen. Men for alle utenforstående, har de Manga-interesserte etablert en misforståelse blant de uvitende. Siden de spesielt interesserte feilbruker uttrykket "Manga" som stilbegrep, gjør de utenforstående også det. Jeg fant et bilde som får frem poenget mitt ganske bra;

"Anime and Manga are not styles" av maximovlorenzo på deviantart.com

Og for all del, det er lov å være uenig. Men dette er hva jeg holder med.

Grunnen til at jeg tar det opp er delvis på grunn av en fascinasjon for de stereotypiske stiliseringstrekkene funnet i Japanske tegneserier, og delvis fordi folk både med og uten peiling både spør og hevder at jeg tegner "Manga"! Jeg liker ikke å innrømme en fascinasjon og/eller mindre innflytelse, men heller det enn å misbruke begrepet.

Et annet problem er ti-fjorten-tjueåringene som tegner "manga" fordi det ser "enkelt ut å tegne" uten at de trenger "tenke så mye på form". For det første er det latskap, og for det andre stemmer det ikke. Når jeg tenker på den stereotypiske japanske tegneserien, er det kun to generelle ting jeg skiller fra absolutt realisme: Hodet/Ansiktet, og at alle stort sett er anorektikere. (En særs stereotypisk framstilling fra min side, beklager både på forhånd og etterkant) - Ellers er proporsjoner, generell anatomi og alt annet svært realistisk. Bakgrunner er realistiske, og klesplagg er svært detaljerte. Av en eller annen grunn lar alle seg lure av ansiktet, og tror at stilen er "enkel". Jeg står igjen med stor forvirring. Er det ingen som bruker øya?

Med det hiver tonnevis av småtasser i gang med å tegne "manga-stil", og hermer etter ulike varianter av øyne, neser osv osv - uten at det har streifet dem at disse stiliseringene er basert på realisme, og at disse stilistiske framstillingene følger en logikk. Resultatet er en foss av veldig skumle todimensjonale tegninger. Jeg har lyst til å finne eksempler, men samtidig vil jeg ikke akkurat henge ut enkeltpersoners arbeid. Såååå jeg lagde et eksempel! Jeg er ikke akkurat mester i å etterligne noen stil, så ta min variant med en klype salt. Uansett tror jeg den får frem poenget...

Øynene mine! De brenner!

Puh, nok med det. Jeg vet ikke om denne ytringen bidrar til større forståelse til noe som helst, om meg eller stilgenrer. Kan hende at jeg eier en angst for å antas som blodfan av japanske tegneserier, siden jeg ikke leser eller ser på dem... Men nok om det. Ellers for tiden har jeg drevet litt med utprøving og eksperimentering med stiler. Det er noe jeg må bli flinkere til å gjøre frekvent, for å kunne utvide repertoaret mitt, og mestre vellykket stilisering. Jeg merket at ved å vandre til en ekstrem kant av en stil, fikk jeg en langt større trøkk når jeg så vendte i andre retningen. Eksempel finnes i bildet her til venstre, hvor det er en suppe av diverse forsøk på framstilling av stil, både vellykket og ikke. Jeg hadde tegna den androgyne greia med hatt for å demonstrere ett eller annet, og for å kompensere måtte jeg tegne mannen under. Slik ble siden til en slags ping-pong av stilutprøving.

Den vesle vennetrioen jeg er del av fant ut at vi skulle portrettere hverandre som høns...

Utprøving av mer variable kvinneskikkelser... pluss en fyr.